«Piken med svovelstikkene» er et kjent sentimentalttragisk og romantisk eventyr om en fattig pike som går barbent i byen på nyttårsaften for å selge svovelstikker. Ingen vil kjøpe, og den vesle jenta ser hvordan nyttårsfeiringen pågår inne i husene mens hun selv står utenfor og fryser. Hun kryper derfor sammen mellom to hus og tenner fyrstikkene for å varme seg. I ilden ser hun vakre syner, mat, varme og familieliv. Men bildene forsvinner straks ilden slukner. Morgenen etter blir den lille piken funnet død og ihjelfrosset, med røde kinn og et smil på leppene.

Vi har nå fått nåtidens «pike med svovelstikkene» Oss «vanlige folk» vil kunne bli hovedpersoner i dette eventyret. Men det føles lang fra et eventyr, det føles som et mareritt for veldig mange. Dette er en høyst reel krise som foregår i de tusen hjem akkurat nå.

I streben etter det «grønne skiftet» har politikerne glemt at det finnes individuelle skjebner oppi denne katastrofale situasjonen.

Energinasjonen Norge har fått politikere som har gitt oss strømregningsangst. I sin streben etter det «grønne skiftet» har miljøpolitikk blitt til helseskadelig politikk. Man trenger å få med seg oss vanlige folk, ikke få de mot seg.

Energiloven har gjort strøm til en handelsvare gjennom fri eksport. Staten tjener penger, folket betaler.

De som sitter på tinget, plager befolkningen med symbolsk klimapolitikk og en profitt basert kraftpolitikk. 

De fører store deler av den norske befolkning ut i fattigdom og de ser bare en annen vei. Dette er en villet politikk.

Vanlig folks tur er en stor bløff. 

Vi har gjennomskuet spillet og nå vil folket at spillereglene endres.

Flere partier tar til orde for, mer økt bostøtte til de fattigste. 

Hva i alle dager? 

Økt bostøtte til de fattigste. 

Hvem er det? 

Hvor mye må folk ofre, og hvor lite må vi sitte igjen med for å bli regnet som fattige når ikke engang minstepensjon er over EU sin fattigdoms grense?

Hva med de som ikke går under definisjonen fattig?

Vanlige arbeidsfolk vil bli fattigfolk. 

Hvor mye mer tåler de? 

Hva med barnefamilier, syke, gamle, arbeidsledige og uføretrygdede?

Hva med vår kraftkrevende industri?

Hva med bøndene med store driftsbygninger?

Hva med våre arbeidsplasser?

Hva med de aller fleste av oss?

Må regjeringen og Stortinget føre størstedelen av det norske folk ut i evig fattigdom og gjøre mange av de avhengig av NAV/ staten før de handler?

Finns det rett og slett ikke skam i våre politikere?

Hvor ble det av det sunde bondevettet, lojaliteten og omtanken for folket de skal tjene? 

Oppi all denne piningen av det norske folk er det noen som tjener seg søkkrike, deriblant den norske stat og norske kommuner.

Norge er en energinasjon og vi har naturlige kilder til å dekke hele strømforsyningen til Norge. 

Likevel gir våre politikere sine egne innbyggere blodpris på strøm, drivstoff og mat. 

Forstå det den som kan. 

Folkets parti FNB krever billigere strøm. Vi vil at norsk kraft skal garanteres til norske husstander og norsk industri til norske tariffer. Deretter kan det eksporteres av overskuddskraften

Vi vil kutte elavgiften og fjerne mva på strøm.

Vi vil ha en makspris på 35 øre pr kWh inntil 20 000 kWh i året hos vanlig husholdninger.

Vi vil ikke være Europas batteri på bekostning av oss selv.

Vi vil ikke at nordmenn skal ta ansvaret for feks Tyskland og Storbritannias feilslåtte energipolitikk.

Vi, sammen med FB gruppen «vi som krever billigere strøm» sto for organiseringen av strømpris demonstrasjon i Oslo 27.11.2021 og 15.02.2022. Den pågikk i flere byer i Norge. Vår leder Cecile Lyngby holdt apell sammen med andre fremtredende stortingspolitikere. NRK,Tv 2, live på Nettavisen og annen presse følget demonstrasjonen.

Litt historikk.  Etter 2 verdenskrig var Einar Gerhardsen (Ap) statsminister i Norge.

Han ledet landet i etterkrigstiden, og dette var en periode med gjenoppbygging, vekst og framgang. Velferdsstaten ble grunnlagt og fikk etter hvert oppslutning fra alle partier. Velstanden blant folk flest økte i en grad noen knapt hadde forutsett.

Selv sa Einar Gerhardsen at det største for ham ikke var den økonomiske framgangen, men at arbeidsfolk ikke lenger trengte stå med lua i hånda.

De hadde fått selvrespekt.

I dag med de siste statsministerne Erna Solberg (H) og Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har vi sluttet og bygge landet for det norske folk. 

De har fokus på å bygge EU, og vi er ikke medlem i EU. Det har vi hatt folkeavstemning på to ganger og folket har sagt nei.